Jeg leser lydbøker, noe ikke alle er enige i. Jeg får ofte høre, at man kan ikke lese lydbøker, man hører dem. Hrmf.

lydbok på sofa

Definisjonen av å lese, er å tyde visuelle tegn. Det er en aktivitet som innebærer bruk av øynene. For å være helt presis må jeg derfor si, at jeg lytter til lydbøker. Og jeg er tilhenger av å være presis, også fordi da får man med seg nyansene. Som for eksempel at det å lytte til en lydbok er noe annet enn å lese en bok. Hovedforskjellen er at det er en person mellom deg og boken, som fortolker den. Opplevelsen ligger et sted mellom lesing og å se filmversjonen av boken. Det er lydversjonen.

Samtidig synes jeg definisjonen av lesing er upresis, fordi den mister litt taket på det som er underforstått – nemlig at når man tyder visuelle tegn, tilegner man seg kunnskap, en essensiell del av lesingen. Hvis du bare tyder bokstavene men ikke får med deg innholdet, synes jeg ikke du kan si, at du har lest boken. Når man bruker ordet lese i overført betydning, som når man leser en person (som en åpen bok), så handler det også om å tyde visuelle tegn; kroppspråk. Men man kan også lese mellom linjene, og da tyder man ikke-visuelle tegn.

Jeg mener altså at man kan lese en lydbok. Jeg tyder og tolker innholdet, selv om det kommer inn via ørene og ikke øynene. Man sier også at man leser braille, eller blindeskrift, selv om man bruker fingrene til å tyde tegnene. Uansett hvordan man leser boken, tilegner man seg kunnskapen fra den. Derfor kommer jeg til å fortsette å si, at jeg leser lydbøker.

God bok!

lydbok og te