Nrk lager sak når Marta Breen mener noe om kvinneblader. Kort sagt: kvinner er dumme hvis de tror på det som står i KK.

Like før pinse skrev Marta Breen et blogginnlegg om kvinnebladet KK, hvor hun påpeker at bladet kanskje ikke er helt til å stole på, når de det ene øyeblikket uttrykker sympati med 6 av 10 kvinner som er misfornøyd med kroppen sin, mens nettsiden kk.no (og bladet) er proppfull med stoff om hvordan man får drømmekroppen.

Breens innlegg inspirerer til debatt. Nrk.no tar saken og lar Breen utdype sitt standpunkt, dette gjelder ikke bare KK, hun kaller problemet schizofreni i kvinnebladene: “Det ligger
nok ikke noen bevisst tanke eller strategi bak, og det er litt av problemet.”

Jo, Marta, det ligger en bevisst tanke og strategi bak. Dessverre utdyper ikke redaktøren i KK dette når hun får muligheten, Kristin Hauge sier bare til nrk.no at “vi skriver om det kvinner er opptatt av”. Det er jo sant nok, og kanskje sakens kjerne. For det som provoserer meg her, er at både Breens innlegg og kildene i saken fra nrk.no bygger argumenter på en forestilling om dumme kvinner. Dumme kvinner som leser dumme blader.

Kvinner kan være kritiske til mer enn seg selv. De aller fleste bedriver også kildekritikk på høyt nivå.

 
Dette er ingen ny forestilling, det er skrevet flere bøker om temaet, som argumenterer både for og imot hvor dumme kvinnebladleseren er. Jeg hopper over de fleste argumenter og går rett på sak: Kvinner som leser kvinneblader – og dem er det jaggu en god del av – er klar over eksistensen av annen kunnskap. Og de evner å se at samme blad, samme utgave, presenterer flere løsninger på ett og samme problem. Gjerne motstridende løsninger. Dette gjør kvinneblader fordi leserne er kvinner med motstridende lyster og tanker. De vil BÅDE være perfekte og tynne, OG de vil spise sjokolade hver dag. Kvinnebladene er schizofrene fordi leserne er det. Det er ikke dobbelmoral, det er journalistikk.

Når surfer/blogger Ingeborg Senneset i saken fra nrk.no mener at kvinnebladenes geniale forretningskonsept er å holde leserne avhengig til innholde ved å “trykke ned, trøste og løfte, for så å trykke ned igjen” – da blir jeg litt matt. Javel, får jeg lyst å si, du kan få mene det du vil.

Men dette er viktig, for Sennesets misoppfatning er ganske vanlig. Ja, kvinneblader lever på en forretningsidé som presenterer både problemet og løsningen, og forretningsideen virker. Men ikke fordi leserne er dumme offer. Dagens kvinnebladlesere er tvert imot særdeles kunnskapsrike, velutdannede og trendbevisste (dette bygger jeg på undersøkelser av hvem som leser blader). Kvinner leser ikke blader fordi de tror at der inne ligger svarene på livets problemer. De er ute etter et avbrekk.

Et bilde av en veldreid kvinne i et kvinneblad er som regel mer oppløftende enn nedtrykkende for oss som velger å kjøpe og lese kvinneblader. Bildet og kvinnen representerer et løfte om at slik kan jeg også se ut, bare jeg trener ti minutter hver dag. Selvsagt vet jeg at jeg lyver for meg selv, men for en stakket stund tillater jeg meg selv å tro. At jeg skal trene ti minutter hver dag. Ti minutter! Det er jo helt overkommelig. Så blir jeg perfekt. Mon tro om jeg ikke skal feire dette med en aldri så liten sjokolade? Når jeg blar om og leser i samme blad at de kvinnene du ser på kvinnebladenes forsider er photoshoppet til uigjenkjennelige karikaturer av seg selv, blir jeg like så oppløftet. Problemene eksisterer ikke inni kvinnebladet, de eksisterer når jeg legger bladet fra meg.

Dette er sant fordi presset er ikke skapt i og av kvinnebladene, presset eksisterer utenfor denne sfæren. Det er i møtet med andre kvinner, i konkurransen om de beste jobbene, de fineste kjærestene og den beste posisjonen i venninneflokken. Her kan vi alle sammen gjøre en forskjell, bare ved noe så enkelt som å ønske å forstå hverandres beveggrunner bedre. Ved å akseptere større variasjoner innenfor normalen. For jovisst kan man være kvinnesaksforkjemper og lese KK samtidig.