© Charles M. Schulz

La meg begynne med å si dette: Jeg har selv valgt å være frilanser, i motsetning til veldig mange av mine kolleger. Jeg tillater meg likevel å være kritisk til den lønnspolitikken som føres i dag.

Frilansjournalistenes «lønn» har gått ned de siste årene, mest fordi det har vært et faktisk prisfall på produktene de leverer. Altså, jeg får mindre betalt i dag, enn hva jeg selv betalte en frilanser da jeg var redaksjonssjef for fire år siden, for samme jobben. Samtidig har konsumprisindeksen økt jevnlig, og min verdi som journalist er kraftig devaluert.

Fast ansatte journalister har heller ikke hatt en fet lønnsvekst, de fleste vil nok beskrive det som en realnedgang, med rette. De 2,7 vekstprosentene fra 2017 til 2018 er lavere enn konsumprisindeksen på 3,5 prosent i samme tidsrom.

Det er ikke så rart at lønnen til fast ansatte journalister går ned, når frilanshonorarene går ned. Når man devaluerer en oppgave et sted, blir den ikke mer verdt et annet sted. Med andre ord: Når du som fast ansatt forvalter av innhold har som oppgave å kjøpe det så billig som mulig, devaluerer du samtidig din egen verdi. En journalist er en journalist er en journalist.
Eller: en journalist er en influenser er en frilanser.

Det heter seg at «du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv». Vel, jeg har tilbrakt de største delene av mitt yrkesliv som fast ansatt, der en av mine oppgaver var å forhandle priser med frilansere. Bare sjelden turte noen av dem å fastslå overfor meg, at prisen jeg tilbød var skammelig. I slike tilfeller tillot jeg meg gjerne å påstå, at timeprisen jeg tilbød lå over min egen timepris som fast ansatt, og dermed var den god. Da hendte det, at noen tok seg bryet med å forklare for meg hvorfor timeprisen for frilansere må være høyere enn for fast ansatte. Det handler om pensjon, feriepenger og forsikring. Og ufakturerbar tid*. Jeg var stort sett uberørt av disse argumentene. Ufakturerbar tid? Please! Er man frilanser må man leve med litt risiko. Det er prisen å betale for frihet.

Dette med pensjon og feriepenger og forsikring klarte jeg heller ikke å forholde meg til. For meg var lønn de pengene som havner på lønnskontoen og kunne brukes til mat og bolig. Og ferier. Når jeg dro på ferie eller var hjemme med sykt barn føltes det helt naturlig, og ikke som et betalt gode, selv om jeg rasjonelt sett visste at det var det.

Jeg har altså selv vært med på å presse ned de prisene som utgjør min lønn i dag. Jeg gjorde det fordi det var jobben min, og jeg gjorde det selv om jeg var smertelig klar over at jeg skøyt meg selv i foten. Bransjen var i endring, inntektene sviktet og leserne likeså. Jeg og mine kolleger sa at det var bedre å skvise frilanserne på pris for å opprettholde medieproduktene, som tross alt er vårt livsgrunnlag.

Kanskje var det sant. I alle fall har dette, pluss en hel masse oppsigelser som har ført til flere frilansere, vært en smart strategi for eiersiden. De siste årene har både Egmont, A-media og Schibsted levert store overskudd og viser til økt andel betalende brukere. Det synes ikke på frilanshonorarene.

Av pengene som nå havner på min lønnskonto, skal altså 65% rett ut igjen. Til skatt, sykeforsikring, pensjonssparing og feriepengesparing. La oss si at jeg får 6000 kroner for en sak jeg bruker to dager på – et eksempel fra virkeligheten. Ifølge frilanssatsene burde jeg fått et honorar på minst 8960 kroner. Bare sånn, til informasjon: Frilanssatsene er utarbeidet for å sikre at frilansere skal få samme lønn som sine fast ansatte kolleger. Det får vi ikke.

Av de seks tusen kronene jeg faktisk får betalt for to av mine arbeidsdager, sitter jeg igjen med 2100 kroner til mat og bolig. Hvis jeg kan fakturere tilsvarende oppdrag for de resterende tre dagene i uka, sitter jeg igjen med 5250 kroner. Kan jeg fakturere tilsvarende for hver arbeidsdag den måneden, får jeg 21000 kroner på min lønnskonto. Sammenlign gjerne beløpet med din egen netto månedslønn.

Det sier seg selv, at jeg SELVSAGT ikke trekker 65% av pengene som kommer inn på min konto. Jeg trekker til skatt, for jeg vil ikke i fengsel. Så får jeg leve uten feriepenger og krysse fingrene for at jeg holder meg frisk, relevant og ønsket som frilanser veldig lenge. For sykeforsikring og pensjonssparing er vanskelig å prioritere på den lønna jeg har nå.

Det er ikke rart om stadig flere frilansere heller velger å finne seg ny jobb, slik NJ påstår når de før jul «krever» at bransjen gjør noe med lønnsnivået. Det minner meg mest om den mye omtalte fregatt-ulykken. Kapteinen fikk flere beskjeder underveis, om at han holdt feil kurs, men enten forsto han ikke eller han trodde han visste bedre. Nå ligger skuta på havets bunn.

Spørs om man ikke skal komme seg på land.

*****

* «Frilansere må samtidig bruke mye tid på arbeid som vi ikke fakturerer kundene for. Denne tiden defineres som ufakturerbar tid. Eksempler på dette er kundemøter, føre regnskap, sende fakturaer, planlegging av reportasjeturer, sjekke potensielle saker, pitche idéer, oppdatere nettsider, forhandling, tid på kurs og sykt barn. Norsk Journalistlag beregner derfor at 40 prosent av frilansernes arbeidstid er ufakturerbar. Det er den samme andelen som brukes i bransjer vi kan sammenligne oss med, samt av våre frilanskolleger i Sverige. Denne ufakturerbare tiden må kompenseres for gjennom honoraret i den fakturerbare arbeidstiden.» (Fra veiledende frilanssatser)