“Hvor mange journalister trengs det for å skifte en lyspære, liksom?”

Tre magasiner – to nettbaserte, et på papir – som produseres kun med gratis innhold.

Å lage et magasin er lett, bare spør dem som har prøvd. Nylig snakket jeg med noen som lager nettmagasin, om nedbemanningene i bransjen, og de hadde en interessant vinkel – eller de skjønte ikke problemet; hvor mange journalister trengs det for å skifte en lyspære, liksom? De er 2-3 stykker og de lager sitt magasin selv, fra planlegging til innholdsproduksjon til annonsesalg og “distribusjon”. De sørger også for egne støttefunksjoner, som lønn og kundeservice. Magasinet leser man gratis på nett, via publiseringsplattformen Issuu. Der leser jeg en haug blader, gratis.

Det store spørsmålet er likevel: hvordan kan det være gratis? Selv om de bare er 2-3 stykker som gjør absolutt alt, er de fortsatt 2-3 stykker som skal ha lønn for strevet. Også må de jo betale for innholdet – eller?

Nei, de må ikke det. De lager bladet av innhold de har solgt andre steder, det vi i magasinbransjen i økende grad liker å kalle gjenbruk. Og de lager selve bladet ved siden av sitt egentlig arbeid. Da kan man kanskje forstå hvorfor de lurer på hva alle de ansatte i magasinforlagene egentlig driver med?

Dette nettmagasinet er ikke alene. Jeg er selv involvert i et nettmagasin som lages av restprodukter, på overtid og med bidrag fra venner, bekjente og bransjekontakter – gratis. Rosemary and the Deerhunters vokser stadig både med tanke på lesere, bidragsytere og generell kjennskap – og dette er faktorer som bidragsyterne kan synes at det er verdt å stille opp for.

Norges kanskje best kjente nettmagasin, Harvest, er også et prosjekt med innhold som er produsert gratis av de fire eiernes kontakter og venner. Selv gjør de andre jobber for å betaler for livets opphold. Og det de gjør på Harvest er så bra, at det skaffer dem jobber. De bygger en merkevare, som de så kan leve av – forhåpentligvis.

Man kan jo si at “dette er lett så lenge du lager blad på nett”. Men nei. Papirmagasiner fylles i økende grad med gratis innhold. Noe er gjenbruk, annet kommer fra kilder som synes det er betaling nok å komme på trykk – de nyter godt av merkevaren.

Også har vi papirmagasinet Brygg, et uavhengig produkt som skapes av 3 gründere. Innholdet lager de selv, og noe får de gratis fra frilansere. Ingen av de tre bidragsyterne tar ut lønn. Bladet skulle i utgangspunktet være gratis, men av forskjellige grunner koster det nå 100 kroner i utsalg:

– At vi tar betalt for magasinet er med på å kommunisere at vi verdsetter innholdet. Det blir feil både for oss og våre bidragsytere å gi det bort gratis. Dessuten kan vi være mer selektive med annonser på denne måten, sier bladets skaper, Mikal Strøm.

90% av pengene de tjener går til trykk, de resterende 10% går til distribusjon. Strøm håper at ettersom bladet blir bedre kjent og selger mer, vil de få penger til å betale også for produksjonen av innhold, ikke bare forbruket av det.

Er dette framtiden? Magasiner laget på fritiden som fylles med gratis innhold? I så fall ser det mørkt ut for journalister – enten man nå kaller dem frilans eller ikke.

Nylig skrev NJs leder Thomas Spence et innlegg i DN hvor han sier at åndsverksloven må oppdateres for å imøtekomme dagens utfordringer for frilansere. Det høres fint ut, kanskje spesielt sett i lys av at de store forlagene krever å eie innhold de har kjøpt en gang, til fritt bruk på alle plattformer. Men grunnen til at forlagene gjør dette, er at innhold på digitale plattformer er gratis. Det er gratis å forbruke, da må det nødvendigvis være gratis i produksjon. Hvis ikke går ikke regnestykket opp. Og hvis annonsørene skal ta regningen blir det snart likhetstegn mellom journalistikk og content marketing. Og ingen lov kan regulere at frilansere gir bort innhold gratis, fordi de ser det som en verdi i et tøft marked, bare å komme på trykk.

Å lage magasin er ingen sak, bare spør dem som har prøvd. Men spør dem også hvordan de tjener penger på det.