Jeg liker å betale for meg, likevel har jeg sneket på bussen når det er for vanskelig å kjøpe billett, og jeg ser stadig filmer på popcorntime fordi det er for vanskelig å betale for å se dem hjemmefra. Moralen er at jeg betaler hvis jeg kan, poenget mitt er at jeg vil også gjerne betale for journalistikk. Men jeg kan ikke. Eller, det blir for latterlig. Jeg ønsker ikke å abonnere på eller administrere tilgang til de over 150 kildene jeg leser artikler fra ukentlig. Jeg ønsker en løsning som gjør betalingen overkommelig både teknisk og økonomisk.

Nylig fikk jeg 8 uker gratis tilgang til New York Times digitalt (NYT). Jeg leser en del artikler fra avisen via Twitter og Facebook, så pass mange at jeg kommer av og til borti beskjeden: “Sorry, you have reached your quota, please pay/log in for further reading.” Aldri har det falt meg inn å betale, ikke fordi saken ikke hadde vært verdt å betale for, men fordi det tar for lang tid og jeg må forplikte meg til alt for mye. Selv om jeg leser en del NYT-artikler, anser jeg meg ikke som en NYT digitalleser. Jeg leser et tilfeldig utvalg nyhetssaker via sosiale medier, og det er dette jeg ønsker å betale for.

Jeg vil at noen skal finne opp en betalingsløsning som lar meg betale for det jeg faktisk leser, og ikke det jeg potensielt kan finne på å lese. Og ikke bare fra ett sted av gangen, men fra alle steder samtidig, fullstendig uavhengig av landegrenser, mediehus eller skribenter. En løsning som sørger for at alle som produserer noe jeg vil lese, får betalt. Men jeg må kunne åpne en artikkel for å sjekke om jeg vil lese den, før jeg betaler. Også vil jeg ha kvantumsrabatt hvis jeg leser mange artikler fra samme utgiver. Det finnes mange artige forslag til løsninger her og der, men ingen har ennå knekt den berømte koden.

Når Facebook nå gjør det enda lettere for meg som leser å få tak i godt stoff gratis, kan det se ut som en god betalingsløsning er langt unna.

Økonomien i dette er jo en annen side av saken. NYT har nylig nådd sitt mål med 1 million betalende digitale abonnenter. Dette er stort. I 1994 var avisen på sitt største med 1,18 millioner i trykkopplag (rundt 600 000 i dag). Problemet er bare at denne milionen digitale abonnenter greier på langt nær å generere like mye inntekter som 1 millioner solgte papiraviser gjorde. Sett i betraktning av at digitale nyheter er billigere å produsere enn trykte nyheter, er det naturlig at man betaler mindre. Men tapet er større enn innsparingen, og dette er journalistikkens problem. Problemet, mener jeg, er ikke hvem som skal betale for god journalistikk, det er hvordan?

For jeg tror mange er som meg: moralen er at vi betaler hvis vi kan, på en enkel måte. Det er for mange krav knyttet til betalingsmurer, abonnementer og registrerte brukeropplysninger. Beklager, men jeg har nådd min ukentlige grense.